Karens jul.

Forfatteren er Amalie Skram, og denne teksten, Karens Jul, ble skrevet i 1885. Teksten i seg selv er en novelle/fortelling og handler om et gammelt ferjehus. I dette huset "flytter" det inn ei jente og barnet hennes. De får lov av politikonstabelen å bo i dette ferjehuset til jul. I løpet av de få dagene før jul dør både jenta og ungen av kulde.
Tema: Medlidenhet, og samfunnet.

Amalie Skram:
-En av Norges fremste naturalister.
-Ble giftet bort som 19-åring -> tok denne erfaringen med seg i se såkalte ekteskapsromanene sine.
-Var opptatt av at litteraturen skulle skape medfølelse med katakterene.

Miljøet i teksten er dystert, selv om det nærmer seg jul, så regner det og det er slapps. Personene i fortellingen/novellen er politikonstabelen som jobber midt på natta, i alt slappset, og den fattige jenta og ungen som er skitten og dør. Så selve personene i teksten er litt dystre.
Synsvinkel: Det er en autoral og refererende synsvinkel, og utviklingen i handlinga er kronologi.

Personskildring: personene blir skildret med forskjellige trekk, som utseende, alder, yrke og oppførsel. Slik som når politikonstabelen ser på jenta, så har jenta på seg en overjakke med et snitt som hadde sett bedre dager, et skjørt i laser og soldatsko uetn lisser. Vi leserene får da vite at Karen er ei fattig jente, som ikke har penger til å ta bedre vare på seg selv. Karen har også et smalt og blekt ansikt, som får Karen til å være ei lita jente.
Ut i fra handlingene virker politikonstabelen som tar jobben sin serriøst, og han er streng. Men han har medlidenhet for andre mennesker, selv om de er fattige. For han lar Karen bo i det gamle ferjehu når.

Handlingen utspiller seg rundt og i et gammelt ferjehus på kaia, mest på natten, men også litt på ettermiddagen når konstabelen finner Karen ihjelfrosset. Politikonstabelen og karen tilhører forskjellige sosiale grupper. Karen befinner seg på en av de laveste. Hun har barn utenfor ekteskapet med en gutt hun hverken vet navnet på eller befinner seg, hun tigger og har ingen steder å bo. Politikonstabelen er lovens lange arm, han har penger og et sted å bo, også en jobb.
Karen sier "De" til konstabelen når hun hendvender seg til ham, men konstabelen sier "du" til Karen.

Personene i teksten snakker på sin måte, med dialekt. Muligens for å få disse to personene til å virke mer i sin tid og ikke så stive. Måten de snakker til hverandre med "De" og "du" på de forskjellige statusene i samfunnet.

Forfatteren, Amalie Skram, prøver å formidle at selv om man har en høy status, så kan man bry seg om de med lavere status. Som at politikonstabelen lar Karen på i ferjehuset i tre dager til.