Musikken og songen i Haugtussa.

Haugtussa skrevet av Garborg:
Oppgåve 1. Haugtussa og musikken: musikalsk og songvennleg.
Måten teksten blir framført på, denne gangen med ein song. Ut i frå korleis songen blir sunge på, får teksten ein stemning. Om songen blir sunge på ein veldig monoton måte, blir songen, vil eg tru, at den blir veldig keisam. Det blir ikkje noko spenning eller, så å seie, eit høgdepunkt. Heile diktet ville ha døyd, og alle dei som las teksten ville ha lagt den frå seg, før dei har lest halve teksten – diktsamlingen. Hadde diktsamlingen blitt framført berre ein trist måte, vil alt bli så trist, sjølv om det er ganske mykje trist som skjer i løpet av dikta, for det er ikkje nokon som vil høyre berre på triste ting som skjer. Derfor meiner eg at det same vil skje her som om teksten hadde blitt framført monotont, det hadde ikkje fall i smak. Måten dikta blei framført denne gongen, var både spennande og mystisk. Dikta fekk høgdepunkt og, eg vil nesten seie, eit poeng. Strofer blir sunge om igjen for at sjølve teksten skal gå opp med musikken, og få ein verknad. Gjerne så har den siste, eller dei to siste, strofene eit poeng og noko dei vil seie.
Om eg berre skulle ha lese teksten, så trur eg ikkje at eg hadde skjønt teksten på same måte. Eg hadde sikkert lagt ifrå meg teksten og ikkje tenkje meir på den. Men sida Mette forklarte litt mellom songen, som var eit stort pluss, og den mystiske og spennande stemma og musikken som fortrylla meg. For på den måten musikken var skrevet på, og songen sunge hadde mykje å seie på korleis resultatet blei. Eg venta på korleis neste vers i diktet var sunge, noe som var eit pluss for min eigen del.

Fordypningsoppgaven så langt.

Jeg har ikke direkte begynt å skrive selve oppgaven enda, men det jeg har begynt på er å skrive litt stikkord og små tanker rundt oppgaven.
Det jeg tenker på støtt og stadig er at jeg ikke kommer til å skrive seks sider, men muligens fire om jeg er heldig. Noe som er ganske negativt å tenke når man generelt ikke har startet å skrive.
For jeg skal foreta meg flere fortellinger og filmer for å se om Disney gjør det samme i alle filmene sine, eller om det varierer litt.

Fortellingen jeg i hovedsak skal følge er "Den lille havfruen", men skal også trekke tråder fra "Askepott", "Aladdin" og "Ringeren i Norte Dame" så langt som jeg rekker å lese den. Filmene blir da de samme som bøkene, men med fremdeles hovedtrekk fra "den lille havfruen".

Karens jul.

Forfatteren er Amalie Skram, og denne teksten, Karens Jul, ble skrevet i 1885. Teksten i seg selv er en novelle/fortelling og handler om et gammelt ferjehus. I dette huset "flytter" det inn ei jente og barnet hennes. De får lov av politikonstabelen å bo i dette ferjehuset til jul. I løpet av de få dagene før jul dør både jenta og ungen av kulde.
Tema: Medlidenhet, og samfunnet.

Amalie Skram:
-En av Norges fremste naturalister.
-Ble giftet bort som 19-åring -> tok denne erfaringen med seg i se såkalte ekteskapsromanene sine.
-Var opptatt av at litteraturen skulle skape medfølelse med katakterene.

Miljøet i teksten er dystert, selv om det nærmer seg jul, så regner det og det er slapps. Personene i fortellingen/novellen er politikonstabelen som jobber midt på natta, i alt slappset, og den fattige jenta og ungen som er skitten og dør. Så selve personene i teksten er litt dystre.
Synsvinkel: Det er en autoral og refererende synsvinkel, og utviklingen i handlinga er kronologi.

Personskildring: personene blir skildret med forskjellige trekk, som utseende, alder, yrke og oppførsel. Slik som når politikonstabelen ser på jenta, så har jenta på seg en overjakke med et snitt som hadde sett bedre dager, et skjørt i laser og soldatsko uetn lisser. Vi leserene får da vite at Karen er ei fattig jente, som ikke har penger til å ta bedre vare på seg selv. Karen har også et smalt og blekt ansikt, som får Karen til å være ei lita jente.
Ut i fra handlingene virker politikonstabelen som tar jobben sin serriøst, og han er streng. Men han har medlidenhet for andre mennesker, selv om de er fattige. For han lar Karen bo i det gamle ferjehu når.

Handlingen utspiller seg rundt og i et gammelt ferjehus på kaia, mest på natten, men også litt på ettermiddagen når konstabelen finner Karen ihjelfrosset. Politikonstabelen og karen tilhører forskjellige sosiale grupper. Karen befinner seg på en av de laveste. Hun har barn utenfor ekteskapet med en gutt hun hverken vet navnet på eller befinner seg, hun tigger og har ingen steder å bo. Politikonstabelen er lovens lange arm, han har penger og et sted å bo, også en jobb.
Karen sier "De" til konstabelen når hun hendvender seg til ham, men konstabelen sier "du" til Karen.

Personene i teksten snakker på sin måte, med dialekt. Muligens for å få disse to personene til å virke mer i sin tid og ikke så stive. Måten de snakker til hverandre med "De" og "du" på de forskjellige statusene i samfunnet.

Forfatteren, Amalie Skram, prøver å formidle at selv om man har en høy status, så kan man bry seg om de med lavere status. Som at politikonstabelen lar Karen på i ferjehuset i tre dager til.

Problemstilling

Disney skriver om, hvertfall noen, av orginalhistoriene slik at filmene skal bli mer spiselige for alle. Kanskje da særlig barn.
For eksempel Den Lille Havfruen, Askepott og Ringeren i Notre Dame.

Historiene i seg selv er gode, så hvorfor blir de skrevet om i Disney's sine filmer?

Jøsses.

Forventninger? Litt fremmed akkurat nå, men går seg sikkert ganske greit til etterhvert!